Den beste morsdagsgaven er en fridag

Det er den beste gaven jeg har fått på denne cheesy Hallmark-ferien.

essential oil for congestion

'Så, hva er planene dine for morsdagen?' Spørsmålet, fløt til en gruppe mammavenner, fremkaller latter og noen stønn. Høytiden som ble laget for å hedre mødre for jobben de gjør betyr ofte mer jobb for oss i stedet. Finne brunsjstedet, kle på barna, stokke alle ut av døren – eller alternativt kjøpe forsyninger til din egen frokost på sengen. Vi kjenner alle øvelsen. Denne gangen kastet jeg imidlertid en kurvekule.

«Vel, foreldrene mine tar med barna mine på camping på morsdagen. Jeg vil ikke ... faktisk se dem den dagen i det hele tatt i år.'

Jeg så overraskelse registrere på noen få ansikter, litt misunnelse, men også dømmekraft. Som mødre, er det ikke meningen at vi ønsker å være sammen med barna våre på morsdagen? Vi poserer for bildene, tar imot makaronikunstkortene og spiser med glede den lunkne frokostbuffeen mens vi hindrer barna våre i å åpne hver gelébeholder på bordet. Det er det som er morsdagen. Det at jeg velger bort dette året føles rart for alle – også for meg selv, hvis jeg skal være ærlig.

Jeg hadde ikke tenkt å være bortsett fra barna mine i år. Jeg planla det ikke, og jeg tror ikke jeg ville ha følt meg komfortabel med å be om det. Ettersom familiekalenderen ble fylt med vårforpliktelser og frihelgene forsvant, var den eneste åpne plassen for et episk kusinecampingeventyr den andre helgen i mai. Da moren min ga ideen til meg, følte jeg meg spent, og umiddelbart skyldig.

Jeg har alltid hatt et komplisert forhold til denne produserte ferien. Som adoptivmor til fire barn , mitt morskap har kommet ved tap av noen andre . Smerten de opplevde, som fikk meg til å bli mor, er aldri langt fra tankene mine. Det er umulig å ignorere den andre søndagen i mai. Likevel samler jeg for barna mine som vil feire med meg. Jeg har tatt imot de visne nellikene i kirken med et stramt smil. Jeg blir helt tårevåt når jeg blir prydet med hjemmelaget håndverk og planteutklipp forankret i Dixie-kopper. Jeg elsker disse barna med alt i meg og tar ivrig imot tilbudene deres.

Samtidig er jeg utslitt og bare litt mer frynsete rundt kantene år for år. Jeg visste ikke at noen barn faktisk aldri 'sover gjennom natten'. Jeg har bygd sammen ufullstendig barnepass mens jeg jobbet fra lommen på lekeplassen, en ferdighet jeg kan skrive på CV-en min nå. jeg er trett. Er vi alle slitne? Jeg tror det. Jeg er sikker på det, faktisk.

Så da min egen mor – som har dukket opp for å redde meg fra å drukne i enten bleier eller min egen fortvilelse på flere dager enn jeg kan telle – tilbød seg å ta med barna mine til morsdagshelgen, sa jeg ja. Hun så at skyldfølelsen begynte å skygge øynene mine og knuste den på et øyeblikk. «Stopp det nå, Meg. Det er greit. Ta gaven. Ta det.'

Så jeg gjorde det.

Mens jeg drar ut vårens campingbinger for å finne turskoene og plenlekene som gjør en campingtur morsom, planlegger jeg min egen helg mentalt. Kanskje mannen min og jeg tar brunsj på et sted barna ville hate. (Krydret, med mye garnityr på tallerkenen og ingen fargestifter tilgjengelig for dekkebrikkene.) Vi kommer ikke til å føle oss dårlige med det, vel vitende om at barna våre sitter inne i foreldrenes reisehenger og spiser minimuffins ved posen. Kanskje heller enn å vente på et gavekort for en massasje (eller vente på å løse inn det hjemmemassasjebeviset jeg fikk...) vil jeg bare gå inn på et spa og kjøpe et selv. Jeg kommer hjem etterpå og ser på et ekkelt sexy show på høylys dag i stuen min uten å tenke på hvem som kan snuble inn. Jeg vil ikke lage mat, ikke en gang.

Uansett hva jeg bestemmer meg for å gjøre med disse få dyrebare dagene vil være fantastisk, men det er ikke poenget. Poenget er at etter et tiår med mødre trenger jeg ikke å føle skyld for å kreve litt tid for meg selv eller ta den beste gaven jeg har fått til denne kompliserte ferien. Det betyr ikke at jeg elsker barna mine mindre, at jeg er mindre takknemlig for dem, eller at jeg ikke vil savne dem mens de er borte.

Jeg kan ikke vente på de svette, insektspray-duftende klemmene når de kommer tilbake til meg – klare for en dusj og en tidlig leggetid. Tiår fra nå vil ikke barna mine huske morsdagen uten moren deres; dette vet jeg er sant. De vil huske leirbålene med søskenbarna og fisken de fanget. De vil huske racersykler rundt løkker på campingplassen og slikke fingrene klissete fra s'mores.

Jeg håper de også husker den gangen moren deres tok seg noen øyeblikk for seg selv, og gjennom det lærer de også å ta vare på seg selv.

Meg St-Esprit, M. Ed . er en journalist og essayist med base i Pittsburgh, PA. Hun er mor til fire barn via adopsjon samt tvillingmor. Hun elsker å skrive om foreldre, utdanning, trender og den generelle morsomheten ved å oppdra små mennesker. Følg henne videre Twitter og Instagram å holde tritt med arbeidet hennes.

Del Med Vennene Dine: