Min hemmelige kamp med trikotillomani

'Mamma, ikke trekk ut håret ditt!'

Hjertet mitt snurret da han sa det. Det er én ting å ha en selvpåførte vane, men det er en helt annen ballkamp når du har barn som ser på deg. Sønnen min er kanskje bare 3 år gammel, men han følger med på hver bevegelse jeg gjør.

Jeg har slitt med trikotillomani siden jeg var liten jente. Jeg husker at jeg trakk øyenbrynene og øyevippene mine ut som barn. En gang trakk jeg alle øyenbrynshårene mine ut på den ene siden. Jeg prøvde å trekke den inn igjen med sminke, og jeg så intet mindre enn latterlig ut. Min fetter kalte meg ut på det. 'Har du tegnet øyenbrynet ditt?' hylte hun. Det var første gang jeg skjønte at folk kanskje la merke til denne merkelige, hemmelige vanen min.

Jeg bruker ordet hemmelig med fete bokstaver. For selv om jeg ville trekke ut håret mitt i det fri, var det ingen som snakket om det. Familien min nevnte det aldri. Venner, kjærester, kolleger, det har vært elefanten i rommet hele livet mitt. Jeg husker at jeg var på en buss i Madrid på college, og rev raskt ut hårene fra hodebunnen min én tråd om gangen da en eldre kvinne gikk bort til meg og begynte å banne meg på spansk. 'Freak, crazy, bitch ...' Det er ordene jeg kunne skjønne fra tiraden hennes. Jeg ble mer sjokkert over det faktum at en fremmed på en buss ropte meg ut enn over det hun faktisk sa. Selv nå er det den eneste gangen en fremmed har konfrontert meg med lidelsen min.

Uorden er et så stygt ord, er det ikke? Jeg mener, jeg dør ikke her. Jeg trekker ut hår en follikkel om gangen. Det gjør ikke vondt. Det føles bra, faktisk. Det høres rart ut, jeg vet. Å, jeg vet. Det er imidlertid ikke så veldig uvanlig. De American Journal of Psychiatry estimater så mange som 2 % av befolkningen har trikotillomani. Kjendis (og min kvinneforelskelse) Olivia Munn snakker åpent om hennes kamp med det.

Dessverre er det ingen rask løsning for behandling. Helvete, det er ingen 'lang' løsning for behandling heller. Jeg har vært hos psykiatere, psykologer og terapeuter for dette problemet. Jeg har tatt medisiner - alle, føles det som - for å stoppe vanen. Jeg har brukt parykker, hatter, hansker. Jeg har gned essensielle oljer, Rogaine og lakserolje på hodebunnen min. Jeg har prøvd hypnoterapi. jeg har bedt. Kjære Gud, jeg har bedt. Ingenting hjelper. Jeg kan rett og slett ikke stoppe.

Jeg er også heldig. De fleste ser ikke de skallede flekkene mine i håret mitt. De fleste antar at jeg er naturlig finhåret. De fleste tror jeg liker å holde håret mitt kort, i hestehaler og under hatter. Nyhetsflash: Det gjør jeg ikke. Jeg drømmer om langt, tykt, frodig hår. Jeg lengter etter den dagen jeg kan la håret falle, uten min trang fra minutt til minutt til å rykke, trekke og rive. Men jeg vet at det kan være verre. For mange er det verre. Jeg har lest historier om andre som har måttet barbere hodet. Jeg har sett bilder av kvinner med naken hodebunn, de som ikke klarer å skjule lidelsen.

names that mean graceful

Når noen bruker uttrykket «får meg til å rive meg i håret», grøsser jeg. Jeg kjenner den følelsen så altfor godt. Alt gir meg lyst til å rive meg i håret. Angst, kjedsomhet, stress. Ser på TV, sitter foran datamaskinen eller kjører bil. Jeg trekker ut hårene ett om gangen til de danner en haug på gulvet. Jeg samler bunken ofte, i håp om å kaste bevisene, legge igjen en ny tavle.

Mange av fagfolkene jeg har sett, ville etter hvert avskrive problemet. Ja, det er et problem, og jeg vil at det skal opphøre, men jeg skader ingen, så kanskje jeg kan la fortiden være forsvunnet. Jeg forlot kontorene deres og følte meg håpløs, som om et gjennomsiktig «Case Closed»-skilt svevde over meg. Føler seg aldri helt fornøyd. Lurer alltid på om dette er noe jeg ville slitt med resten av livet. Og i morges, da jeg hørte sønnen min trygle meg om å slutte å trekke meg i håret i morges i bilen, lurte jeg på, Skader jeg virkelig ingen? Påvirker ikke dette barna mine i det hele tatt?

I dag er første gang jeg har snakket om trikotillomanien min. Tidligere har jeg gjemt denne lidelsen blant meg selv og min nærmeste familie. Som mange genetiske lidelser, er det ingen kur og svært lite forskning på emnet. Kanskje jeg vil slite med dette hele livet, eller kanskje jeg vil erobre det. Men nå som jeg er mamma, føler jeg at et helt nytt nivå av bekymring tar over.

Vil barna mine sliter med denne lidelsen ? Vil de se på meg og føle seg tilbøyelige til å følge etter? Eller enda verre, vil de tro at jeg er en freak... gal...?

Jeg er et halvfullt glass. Jeg erkjenner at i verden vi lever i, er dette et av de bedre problemene folk ville valgt på et flervalgsspørreskjema. Jeg teller mine velsignelser. Men jeg ber fortsatt. Jeg ber om helbredelse og bedring. Jeg ber om en slutt på skammen og selvforakten. Og jeg ber om at atferden min ikke påvirker barna mine, ikke vil påvirke oppførselen deres, og ikke vil forstyrre hvordan de ser meg. Fordi akkurat nå er jeg et overmenneske for disse små menneskene, og hjertet mitt knuser for den dagen jeg blir nedgradert til rett og slett «menneske».

Del Med Vennene Dine: