Å få en alv på hylla er min største anger som forelder

Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv?

Min beslutning om å delta i Elf on the Shelf var en jeg tok lett, som så mange foreldrebeslutninger. Dukken så søt ut, og mange av vennene mine hadde valgt tradisjonen, så jeg ble solgt. Dessuten liker jeg å kjøpe ting fra Amazon. Jeg valgte den kvinnelige versjonen og klikket på 'kjøp', som sementerte mitt livs mest beklagelige valg.

Da alven vår kom, plasserte jeg henne på soverommet til døtrene mine når de ikke var hjemme. Ved siden av henne la jeg en lapp, skriblet med min beste alvehåndskrift: «Sup, morf*ckers. Jeg er din alv. Jeg liker å sitte i hyller. Dessverre har ikke huset ditt mange, så jeg vil bare sitte på det jeg kan finne.» (Den gangen var de for unge til å lese, og det var tidlig nok på alvereisen min at jeg fortsatt hadde det litt moro.) Da jentene kom hjem samme kveld, sloss de.

'Hei!' sa jeg med store øyne. De stoppet skrikingen for å se på meg. Jeg hvisket: 'Hørte du det?!' Øynene deres smalt sammen, mistenksomt at dette var en taktikk for å stoppe kampen. Det var det åpenbart. 'Hørte du sledebjeller?' spurte jeg med økende intensitet.

Vi var alle stille inntil minstemann min hvisket: «Jeg tror jeg nettopp hørte skritt oppe.»

Jeg oppfordret dem til å undersøke saken. Fordi når det gjelder å ha en inntrenger i huset vårt, er jeg ikke interessert i å håndtere situasjonen selv. Jeg vil heller sende barna mine ut først, omtrent som pingviner, som dytter et uheldig kolonimedlem ut i havet for å se om en sel venter på å spise dem.

Jentene var henrykte over å finne alven, skummelt sittende i bokhyllen på soverommet deres. De brainstormet navneideer: Cinnamon, Kandy Kane og Ho Ho. (Mange flotte burleske navn, egentlig.) Etter at mannen min og jeg tok bort mange, bestemte vi oss endelig for «Sparkles». Jentene lurte på hvor de ville finne henne neste morgen.

Sh*t. Jeg hadde ikke tenkt på neste morgen. For selvfølgelig må du flytte alven hver eneste dag.

Her er hvor jeg går opp på en såpeboks for å fortelle deg hva jeg virkelig tror: The Elf on the Shelf er et tilfelle av falsk reklame. Hvis alt jeg trengte å gjøre var å la alven min sitte på en hylle, ville jeg ha det bra. Det er hele tullet som flytter-alven rundt hver natt som jeg ikke var mentalt forberedt på. Og mann, må du flytte den alven.

Noen netter våknet jeg plutselig og spratt ut av sengen. 'Gnister,' mumlet jeg for meg selv, 'må flytte.' Noen ganger husket jeg ikke før jeg hørte et barns føtter på trappa om morgenen. 'Neiååå!' Jeg vil tro at kortisolnivåene mine skyter i været: 'Jeg kan ikke ødelegge julemagien!' Jeg gikk i full ninjamodus, spurtet på tærne mine, skaffet meg alven og kastet henne inn i et annet rom. 'Hvorfor blir Sparkles dyttet inn i juletreet?' spurte vår yngste en morgen. 'Kanskje hun gjemmer seg,' svarte jeg. Til slutt satte jeg en alarm på telefonen min hver kveld, så jeg ville huske å flytte Sparkles før jeg la meg.

Og når vi snakker om å legge meg, så hadde jeg heller ikke tatt hensyn til sengetidsgalskapen. Plutselig var leggetiden 24 minutter lenger, takket være en mengde alverelaterte spørsmål. Da jeg endelig frigjorde meg fra rommet deres, fryktet jeg at jentene ville komme ned, uten å sove, etter at jeg hadde flyttet alven. Det hele ville løse seg opp. Jeg så det for meg: 'HAR DU FLYTTET GNISTER?' de ropte mens jeg sto frossen, i panikk. Jeg ville prøve å lyve, men de ville vite det. Akkurat som de visste da jeg spiste den siste Fruit Roll Up.

spiritual girl names

Og som alle med en Instagram-konto vet, går andre foreldre ut og poserer alvene sine med kreative rekvisitter, noen ganger iscenesetter hele scener. 'Se, alven vår tar et boblebad, og, oopsies, fylte ved et uhell hele badet med bobler! Hvor morsomt er det?' Hvem renser den katastrofen? Det er alt jeg kan tenke. Det mest kreative jeg noen gang har fått var å stikke alven vår inn i midten av toalettpapirrullen, som tydeligvis ikke var på toalettpapirholderen, for hvem i helvete har tid til det.

Hver gang jeg glemmer å flytte Sparkles, begynner døtrene mine obsessivt å lure på om de ved et uhell rørte henne. (Alven mister sin magi hvis den blir berørt av et menneske.) Og så går de ned i kaninhull, som blir stadig mer overdrevne: «Mamma, har du ved et uhell støtt på Sparkles?» 'Pappa, jeg vet at du slo Sparkles over hodet med golfkøllen din!' Jentene mine bekymrer Sparkles mistet julemagien sin, og jeg bekymrer meg for at jeg skal knipse og halshugge Sparkles, og etterlate en pøl med falskt blod i henne som de kan finne neste morgen. De sjekker tvangsmessig posisjonen hennes, og jeg setter tvangsmessig alarmer på telefonen min så jeg ikke glemmer å flytte henne.

Jeg er helt oppslukt av nok en juleløgn. Nå må jeg ha to helt forskjellige sett med falsk håndskrift: Julenissehåndskrift og alvehåndskrift. Og det er to helt forskjellige sett med notater også. Det ene er det hensynsløst ærlige utkastet jeg skriver i hodet mitt, og det andre er det jeg faktisk legge inn notatene. Jeg tenker: 'Du og søsteren din kjemper alt for mye,' men jeg skriver 'Husk å alltid være snill!' I stedet for «Moren din er en jævla helt», skriver jeg, «nissen er så imponert over morens oppførsel». For jeg er ikke over å gi meg selv litt æren her, selv om det er talt gjennom en fotlang alv fra helvete.

Julemagi, rumpa mi.

Laura Onstot skriver for å opprettholde sin fornuft etter overgangen fra en karriere som forskningssykepleier til å bli hjemmeværende. På fritiden kan hun bli funnet sovende på sofaen mens hun lar barna sine overskue på TV. Hun blogger kl Nomades land , eller du kan følge henne på Twitter @LauraOnstot.

Del Med Vennene Dine: