Min far forlot familien vår da jeg var en liten jente, og smerten går aldri bort

Jeg husker det i øyeblikksbilder, alle lagdelt, spredt, ute av drift.

black first name

Faren min gikk ut av huset, med alle eiendelene i en søppelsekk over skulderen.

Min mor, åtte måneder gravid med broren min, lå på sofaen og så ut av vinduet, snøen falt så hardt at verden utenfor ble utslettet.

Jeg, 5 år gammel, løper hjem, snør opp til knærne, og tror av hele mitt hjerte at når min mor åpnet døren, ville faren min være der ved siden av henne, klar til å pakke meg inn i et teppe og lage meg en kopp varm sjokolade.

Faren min kom tilbake rett etter at broren min ble født, og tilbød meg en dukke i et barnesete, min 'storesøstergave', da alt jeg ønsket var at han skulle bli hos oss, aldri dra igjen.

Faren min drar igjen, forsvinner ut i natten mens moren min holdt lillebroren min i mørket på soverommet vårt, hvor jeg sov ved fotenden av sengen, for å holde henne trygg.

Min mor, min lillebror og jeg fulgte min far noen måneder senere, over hele landet til California.

Har fulgt ham opp og ned langs kysten i årevis og aldri helt fått ham tilbake igjen. Besøk her og der. Hans nye hus, hans nye kone. Aldri egentlig ha ham for oss selv igjen.

Dette var nesten 35 år siden. Jeg er mamma nå. Jeg har tre døtre, en god mann. En mann som har vært sammen med meg i 20 år, og som jeg er sikker på ikke forlater meg eller barna mine. Jeg har laget et liv for jentene mine som jeg alltid ønsket meg selv.

Jeg er heldig. Jeg er velsignet. Jeg vet det.

Men såret - frykten, redselen - forsvinner ikke. Det er der når et av barna mine blir syke, og min umiddelbare tanke er at de helt sikkert kommer til å dø. Det er der når mannen min kommer for sent fra jobb, ikke har returnert en tekstmelding, og min første tanke er at han har blitt skadet eller drept.

Jeg har et godt liv. Jeg har alt jeg alltid har ønsket eller trengt. Men jeg stoler ikke på det. Jeg vet at godhet kan tas fra deg på et øyeblikk, akkurat som det.

Mesteparten av tiden har jeg det bra. Jeg er i terapi. Jeg har jobbet meg gjennom fortiden. Jeg har skriket og grått gjennom minnene.

Jeg er fortsatt i kontakt med faren min og stemoren min (som var verbalt fornærmende til oss til tider). Men det som svir er at han fortsatt ikke forstår. Han får ikke smerten som han og kona forårsaket broren min og meg i oppveksten. Han blir sint på meg for at jeg tok det opp, og det har jeg ikke gjort på mange år. Jeg småprater, jeg viser ham bilder av barnebarna hans. Og jeg lar det være.

Så jeg må holde det i meg - det hullet i hjertet mitt fra å miste ham. Å miste ham igjen og igjen, hele livet. Jeg har lært meg å takle. Det er ingen garantier i livet, men jeg har gjort mitt beste for å sørge for at mine egne barn ikke skal oppleve denne typen tap selv. Jeg har satt som mål å bryte syklusen .

Jeg jobber med aksept – aksepterer at det er akkurat den jeg er, hvem min far er, og mitt eneste valg er å fortsette, leve livet mitt så godt jeg kan, selv med smerten og smerten som alltid er der, dvelende.

Likevel er det en del av meg som alltid vil være den lille jenta som løper hjem gjennom snøen, og håper med hele kroppen at faren vil være der når hun åpner døren. Hva kan jeg fortelle henne når hun står overfor den tomme døråpningen? Har jeg hjerte til å fortelle henne at hun aldri virkelig vil få ham tilbake, at hun kommer til å jage kjærligheten hans i årevis, helt til hun gir opp?

Hun er knust, hun er ødelagt, forandret for alltid, og ingenting kan virkelig fikse det. Hun kan legge et plaster på den og gå videre, men den vil alltid leve i henne. Og prøver som hun kan, hun vil aldri helt akseptere det, komme over det.

Men hun vil gjøre alt hun kan for å leve sitt beste liv, for familien, for barna og for den håpefulle lille jenta hun en gang var.

Del Med Vennene Dine: