Jeg er 40 år gammel og jeg er fortsatt på besøk hos moren min

Husker du tilbake på 80-tallet da du syklet rundt i byen og mor ikke ville bekymre deg? Du ville sannsynligvis ranet familiens søppelskuff – fylt til gjellene – for å finne vekslepenger til isbilen du kunne høre et kvartal unna, noe skummel karnevalsmusikk buldre fra den. Jeg elsket ScrewBall. Den med tyggegummien i bunnen. Å ja, det var dagene.

similac recall numbers 2022

Så traff skiten viften i 1989, da jeg var 11, og mammas angst endret seg fra overbeskyttende til å sette-mitt-barnet-i-en-boble-bekymring. Jeg er fra Minnesota, så 22. oktober 1989, da Jacob Wetterling ble kidnappet mens han syklet med sin bror og venn i et lite landlig samfunn, den 'trygge' verdenen slik vi kjente den ble revet fra oss. Jacob og jeg var like gamle, begge født i 1978. Han bodde lenger nord enn meg, og vi hadde aldri møtt hverandre, men familien hans følte seg mer som naboer enn fremmede. Jeg så på mens min mor gråt over nyhetene og ba om at han skulle komme trygt tilbake. Vi ville ikke vite på nesten 27 år at Jakob ble overfalt og drept natten han ble tatt.

Før vi visste ordet av det, rullet 90-tallet rundt. Tenårene for meg — eller som barna mine liker å kalle det: Istidene. På den tiden hadde vi ikke mobiltelefoner. Ingen Facebook. Ingen Insta. Ingen Snapchat. Ingen VSCO. Ingen Twitter. Vi hadde - trommerull, vær så snill: PAGEREN. En liten svart boks med et klipp på som hadde et registrert nummer som folk kunne ringe for å ringe deg for å få deg til å ringe dem. Nei, du kunne ikke ringe dem på en personsøker. Det ville være en TELEFON. Du måtte slå på nærmeste telefontelefon (lang historie) eller finne en venns hus og ringe opp nummeret som trengte deg.

Jeg lærte mamma å ringe meg '911' når det var viktig for meg å ringe hjem, noe som betydde at det var en nødsituasjon. Man skulle tro det ville få en 16-åring til å hoppe for å finne en telefon å sjekke inn, men den innkjøringsfilmen var ALT for bra og den gutten var ALT for søt. Det burde være unødvendig å si at da jeg endelig trillet inn klokken 03.00 og mamma satt oppe og ventet, ble hun forbanna.

Så mamma overlevde tenårene mine, velsigne hjertet hennes. Og så kom 20-årene mine. Ny kjæreste, nytt liv, nytt sted å bo, så mye nytt at mamma ikke hadde noe annet valg enn å bli med på turen, selv om hun fortsatt var bekymret for syk. Jeg var voksen nå; hun hadde mindre kontroll og måtte justere seg deretter. Jeg var først fullt ut i stand til å sette pris på hennes bekymringsfulle personlighet og over-hovering da jeg, i en alder av 26, ble mor. Før det virket hun bare som en baty, overbeskyttende looney tune.

Jeg husker at hun sa til meg: 'Når du blir mor, er du alltid mor.' Og vet du hva? Hun har rett. Dagen min sønn ble født hele universet endret seg for meg. Og så da datteren min ble født to år senere, endret universet seg enda mer. Hjertet mitt var så fullt av beskyttelse og kjærlighet - at jeg endelig - etter 28 år på denne jorden - forsto kjærligheten min mor hadde til meg.

Nå er jeg i 40-årene og barna mine vokser for fort og mamma blir eldre, men jeg må innrømme at jeg fortsatt sjekker inn med henne. Fordi - selv om jeg ikke har lyst de fleste dager - er jeg en liten jente til noen. Babyen hennes. Selv i 40-årene bekymrer mamma seg fortsatt for meg. For tiden har gått og jeg har blitt min egen voksen og har mine egne små mennesker, men mamma er fortsatt mamma. Hun er fortsatt mor. En gang mor, alltid mor, sa hun. Så de dagene jeg jobber sent på kvelden og hun trenger at jeg ringer henne for å forsikre meg om at jeg er trygg i bilen min, ringer jeg henne. Eller hvis mamma og pappa er innom for å hjelpe meg med å lukke opp om natten og følge meg til bilen min, setter jeg pris på det.

Ja, jeg vet at jeg aktiverer min mors bekymringer og verste frykt, men jeg er ok med det. Fordi hun har vært den beste mammaen noen kunne be om. Ingen magisk bakgrunn, ingen bilde-perfekt oppvekst. Ikke perfeksjonisme. Hun bare elsket meg slik jeg elsker min egen datter og sønn, og jeg vet at kjærligheten - det er ikke noe mer ekstraordinært.

Hvis du ville ha fortalt mitt ville 16 år gamle jeg tilbake i 1995 at jeg en dag ville sette pris på de gangene jeg sjekket inn med mamma, ville jeg sannsynligvis himlet med øynene og påført min frostige lipgloss på nytt. Men nå ser jeg ærlig talt frem til disse innsjekkingene. For jeg vet at jeg en dag ikke vil ha muligheten. Telefonen vil være stille, og hjertet mitt vil være betydelig tomt.

Så foreløpig – selv i 40-årene – sjekker jeg inn, mamma. Fordi en gang en datter, alltid en datter.

Del Med Vennene Dine: