Er jeg for gammel for Instagram?
La oss bare være klare på én ting: Jeg er det ikke en luddit. Jeg gjorde i hvert fall ikke det brukt å være en.
Jeg har vært en tidlig adopter fra min første AOL-konto (1993) til min kjærlighetsaffære med Netscape (1995) til min Nerve.com-profil (1999). Jeg forlot Friendster for Myspace før de fleste av mine IRL-venner noen gang hadde hørt ordet «avatar». Facebook-profilen min ble født i 2007. Første status: 'Stefanie Iris Weiss er livredd for Sarah Palin og planlegger måter å ødelegge henne på.' (Den første statusen sier mye om hva slags person du var da du ble med.)
Vi har alle våre spesielle forkjærligheter når det kommer til sosiale medier.
oil for ear infections
Da jeg begynte på Twitter i 2009, skjønte jeg det ikke helt. (Jeg hadde en bok på vei ut, og PR-teamet krevde en full blitz på sosiale medier.) Til tross for mine reservasjoner, tok jeg til den som en ivrig spurv for å frø. Å dele observasjoner på 140 tegn føltes noen ganger som å lage bittesmå dikt: Det handlet ikke bare om å legge ut hva jeg skulle spise til lunsj. For en politikk-besatt nyhetsnarkoman som meg, var det en ganske drømmende fordypning i selvkuratert reportasje. Jeg twitret tidlig og ofte.
Men på slutten av 2011 begynte jeg å høre om denne nymotens tingen de gale barna kalte «Instagram». Jeg bøyde meg for gruppepress. Første innlegg:
Se på Instagram
Jeg var ute av mitt element. Åpenbart det skulle ha vært '70-talls pornofitte', men jeg var for opptatt med å justere filtre for å få det riktig. Hva var Kelvin og hvorfor trengte jeg det i livet mitt? Jeg ante ikke at jeg skulle legge til #catsofinstagram #cat #cats #cutecat #mycat #catsarethebest #catladiesrule #alwayscats.
I løpet av de tre årene siden mitt første lamme forsøk har jeg lagt ut på Instagram sølle 48 ganger, og hver gang har det føltes som en rotfylling. (La oss sammenligne det med mine nesten 10 000 roll-off-the-tongue tweets.) Jeg twitrer som jeg tenker, med lite kunstgrep. Jeg «grams som om jeg har blitt fengslet av app-svingende Silicon Alley Millennials og har et dårlig tilfelle av Stockholm-syndromet.
Slik går innlegg på Instagram i hodet mitt: «Her er denne vakre/rare/interessante tingen jeg faktisk opplever i sinn/kropp. Å, åh …jeg koser meg veldig med dette. Men lukk inngangsdøren. Burde jeg ikke fotografere dette ikke bare for ettertiden, men for at følgerne mine ikke skal tro at jeg er død?»
Kanskje problemet er at i alle sosiale medier sikter jeg ikke nødvendigvis etter likes, favoritter eller rader med røde hjerter. Jeg har ikke noe imot dem, selvfølgelig, men jeg er bare ikke spesielt sulten på dem: De motiverer ikke innleggene mine. (Ja, jeg vet at jeg gjør det feil.)
Her ligger det merkelige territoriet vi mennesker bebor i 2015: Vi er alle merkevarer, selv om vi ikke vil være det. Min tilstedeværelse på sosiale medier er en merkelig blanding av tilfeldige observasjoner, ting jeg leser, bønn til David Duchovny å være Rilke for min unge poet, live tweets av stevner og hva som skjer i mitt profesjonelle liv.
Tweeting er naturlig: Her er min tankeboble, gjør med den hva du vil. Det er en unnskyldning for å eksperimentere med observerende, selvironisk komedie – og mislykkes. Som forrige uke da jeg tweetet dette:
Men hva i helvete vil du meg, Instagram? Jeg vil virkelig, virkelig ikke se tunfiskrullen din, din veganske bánh mì eller #bikinibody akkurat nå. Og må jeg bli utsatt for 4597 forskjellige bilder av samme nøyaktige solnedgang som jeg så akkurat over Hudson med min faktiske øyne ?
earache essential oils
Det verste er når et bilde er merket med millioner av hashtags som høres ut som de ble født (og døde) på et Topanga Canyon yoga retreat: #mirakler #hverdagen er dyrebar #velsignet #takknemlig #takknemlighet #renlykke #om #lovingmylife.
black twin names
#ÅHELST. Bare innrøm at du og Kimye har samme agenda: markedsføring av varene dine. Hvis du er fotograf, respekterer jeg deg fullstendig. Jeg liker å se på de vakre bildene dine fordi du prøver å lage kunst. Instagram er flott for bilder. Men resten av oss, kanskje ikke så mye. Ok, kanskje bare meg. Gammel, gammel, avfeldig, totalt forvirret av denne kvalmende, tomme, selfie-besatte epoken meg.
Jeg må akseptere at vi lever i en hypervisuell verden, og som en ordbefengt person over 40 vil jeg kanskje aldri passe inn igjen. Skjønner meg ikke engang startet på Pinterest. Og GIF-er. Vær så snill, herregud, noen stoppe GIF-ene.
Nå må du selvfølgelig følge meg videre Instagram .
#beklagerikkebeklager
Del Med Vennene Dine:
